WYOMING

Jeg fikk nylig en melding på Messenger fra min 58 år gamle fetter i Wyoming, mens jeg jobbet nattevakt alene i en bolig for personer med utviklingshemming i Norge. Jeg hadde akkurat funnet frem dagboken for å bearbeide ubearbeidede følelser, mens jeg satt i en lenestol i fellesarealet foran en avslått TV. 

Det var like før midnatt da meldingen tikket inn. Jeg hadde ikke snakket med fetteren min fra Wyoming på 25 år. Sist gang var i begravelsen til broren hans – han jeg nå skulle skrive om i dagboken. Første eneste gang jeg så fetteren min fra Wyoming, var dagen før begravelsen, i Norges sydligste kommune, der jeg også vokste opp. 

Dagen før begravelsen kom jeg hjem fra skolen. Da jeg møtte fetteren min i stua, stivnet kroppen. De blå øynene. Det halvlange, lysebrune håret. 

«It looks like you’ve seen a ghost», sa han. 

Og det var akkurat det jeg trodde. Han var prikk lik broren sin, som hadde gått bort en uke tidligere. Jeg kjente ikke min Wyoming-fetter, kun min døde fetter. Han døde på sjøen påska 1999, 33 år gammel, sammen med sin sju år gamle sønn. 

Jeg var elleve år da, og hadde tilbrakt mye tid sammen med dem begge i barndommen. Jeg besøkte dem, og de besøkte oss. De bodde også hos oss sommeren 1998, året før de døde. 

Fetteren min likte sprell. Sønnen hans og jeg satt i baksetet mens han sladdet med bilen. Vi fyrte opp kinaputter i hagen. Han lærte oss å sy en hyssingtråd rundt fingeren, stramme til, slik at man fanget blod i enden, og stikke tuppen med en tynn nål, og blodet sprutet ut av fingertuppen, som vann ut av en hageslange.  

Jeg husker en morgen der fetteren min kilte både sønnen sin og meg. Jeg kilte fetteren min tilbake, under armen, og ble kjent med konseptet mannesvette.  

På kveldene fortalte han om gjenferd. Om vår bestefar som gikk igjen i det gamle sjøhuset, om døde barn, i hvite gamle sørlandshus. Og jeg ble livredd for gjenferd, spesielt etter at min fetter og hans sønn døde. 

Fetteren min og sønnen hans forsøkte å ringe meg like før de dro ut på sjøen i påska 1999. De ville spørre om jeg ville bli med ut for å fiske. Men jeg var ikke hjemme, min mor tok telefonen og spørsmålet forble ubesvart. 

To timer senere ringte telefonen igjen. De hadde funnet båten kantret i det blikkstille, men iskalde påskevannet. Like etter fant de fetteren min og sønnen hans. De hadde fryst i hjel. 

Vi snakket aldri om det igjen i familien. Aldri om sorgen. Aldri om savnet. Aldri om døden eller det som kom etter. Vi var ikke flinke på slike ting. Jeg holdt det også for meg selv. Det ble bare slik. Følelsene bygde seg opp i kroppen: Savn og sorg, men også frykt. 

Det var dette jeg satt og skulle skrive om denne natten, en frykt som fortsatt fant bolig i kroppen min. 

Jeg var alene på jobb denne natten. Seks beboere sov på hvert sitt rom. På fellesarealet hvor jeg satt var det blikkstille. 

Nå hadde jeg egentlig bestemt meg for å møte frykten. Likevel turte jeg ikke å åpne meldingen på messenger. Jeg var redd den skulle gjøre meg redd for alltid. Bekrefte at vi alle var bundet på sett og vis, og at min Wyoming-fetter visste jeg tenkte på hans bror. Nei, da ville jeg frykte det unaturlige i det uendelige, slik jeg hadde fryktet gjenferd frem til nå. 

Det var derfor jeg måtte skrive frykten ut. Ta tak i den. 

Frykten startet med tanken på at fetteren min og sønnen hans skulle komme ned fra gjesterommet i andre etasje, der de bodde sommeren 1998, og inn på soverommet mitt ved bunnen av trappen i første etasje. 

At de skulle liste seg ned trappen og inn på rommet mitt, midt på natten. At jeg skulle åpne øynene i nattemørket og se dem stå foran meg. De ville spørre hvorfor jeg ikke svarte telefonen da de ringte for å spørre om jeg ville bli med ut og fiske. 

Hvis jeg hadde blitt med å fiske, hadde ulykken aldri skjedd, ville min fetter fortelle meg. Det var slik jeg tenkte som barn, og egentlig fortsatt tenkte.  

Tanken holdt meg våken årene etter de døde. Enkelte netter ble jeg så redd at jeg dro madrassen inn ved siden av dobbeltsengen til foreldrene mine. Jeg turte ikke å åpne øyene i frykt for at de begge stod foran meg. Så jeg dro madrassen i blinde inn ved mammas side av sengen. 

Det gjorde jeg sporadisk i tre år, helt frem til jeg var fjorten. Den siste gangen jeg dro madrassen inn på foreldrenes soverom, var 3. oktober 2002. Jeg vet det var denne datoen, fordi pappas radio, på sedvanlig vis, sto på i bakgrunnen med fotball fra BBC. Tredje oktober 2002 slo norske Viking engelske Chelsea 4–2 i UEFA-cupen, etter mål av Morten Berre, Peter Kopteff og Erik Nevland. 

Så tok tenåringsskammen meg. Den som gjorde meg flau, flau over at jeg var redd og jeg visste jeg ikke kunne sove ved siden av min mor og at jeg måtte klare meg selv. Men skammen tok ikke knekken på frykten, den begravde den bare. 

De vonde følelsene skjøv jeg bare unna, gravde dem lenger ned. I natt skulle jeg skrive om min avdøde fetter, skrive om hans avdøde sønn. Hvor mye jeg savnet dem. Og i det jeg satte pennen ned i dagboken tikket altså denne meldingen fra Wyoming inn. 

Hva stod det? Skrev han: «Jeg vet hva du tenker» eller «jeg fikk plutselig et innfall om å sende deg denne meldingen. Jeg vet ikke hvorfor. Det var bare et kall fra oven.» Eller kanskje hans avdøde bror hadde kontaktet ham og sagt at jeg skulle slutte å bebreide meg selv for at jeg aldri besvarte telefonen da de ringte. At det ikke var min skyld. 

Uansett hva jeg tenkte, ble jeg redd. For det overnaturlige, det uforklarlige.  

 «Jeg venter til daggry, da vil lyset vaske bort det meste av frykten», tenkte jeg. 

Da lysstrålene krøyp inn gjennom vinduene 06.18, fant jeg ut at heller ikke lyset holdt. 

Det var ensomheten som var problemet. 

Jeg måtte ha andre folk rundt meg. Slik er jeg ikke alene med det overnaturlige. Jeg ventet til den første dagvakten, Ellen, ankom jobb 07.30.  

Da var jeg ikke lenger alene i frykten. Selv om jeg ikke fortalte Ellen om meldingen jeg hadde fått, da hun ankom fellesarealet og slo på kaffetrakteren. Så var hun der, levende. Mens hun fant frem kaffekopper i skapet over trakteren, trakk jeg mobilen opp av min høyre bukselomme, og la mobilen i min venstre hånd. 

Der lå den fortsatt midt på skjermen: Den uleste notifikasjonen fra messenger. 

Min høyre pekefinger, som en gang hadde sprutet blod, skalv da den forserte sakte mot det hvite rektangelet på mobilen. Jeg lukket øynene i det huden traff glasskjermen. Og kjente en liten vibrasjon ytterst i fingertuppen, som skapte dønninger i hele kroppen, og opp til hjernen like bak mine lukkede øyner. Og jeg visste at foran øyelokkene, lå nå beskjeden fra min fetter i Wyoming. Jeg måtte trekke pusten dypt inn i lungene for å roe meg, mens øyelokkene gled sakte opp. 

Det var en GIF av ei cheerleader som twerket.