BYGG 64

Oskar satt ved det lille tomannsbordet ved kaféen Jorda Rundt og så ut gjennom vinduet. En hvit, nypolert Tesla gled lydløst inn mot de få parkeringsplassene man kunne finne på denne siden av Aker Sykehus. Oskar lente seg tilbake, kikket mot bygget bak bilen, som gjorde at han ble fylt med stillhet. Han kastet blikket bort på kafédisken fylt med baguetter, brus og øl.

Han hadde ikke bestilt noe enda, onkelen hadde insistert på å betale, og det kom godt med. Han hadde liten til ingen inntekt. Og de pengene han hadde var satt av til et annet formål, lagt i en konvolutt, sånn i tilfelle dagens samtale ikke fikk det emosjonelle gjennomslaget han ønsket. Han visste ikke helt hva han håpte på. 

Oskar hoppet plutselig til på stolen, lettet to centimeter fra sete i det han hørte et smell. Han vridde øyeblikkelig hodet mot punktet lyden kom fra. Roen kunne senke seg igjen. Det var bare onkelen som slang igjen bildøren. Men smellet gjorde ham oppmerksom på omgivelsene.

 Oskar likte godt stedet, tross for lokasjonen like ved Aker Sykehus, som bringte assosiasjoner til da moren lå her. Kafeen Jorda Rundt var noe eget. Edward Hopper-ish. Sirkelformet med vinduer og utsikt til alle kanter. Man kunne på mange måter reise jorda rundt bare ved å kikke ut. 

Nedover mot den bruneste puben i byen, Gamle Renna, hvor man kunne møte de triveligste pensjonistene eller de triveligste yrkekriminelle for en hverdagslig prat over en halvliter langs bardisken. Ja, det var her han kom i prat med torpedoen Yngve.

Yngve hadde hatt en jævli barndom. Det var kanskje slik de kom i prat. Ja, mange samtaler de foreågende årene. Yngve hadde insistert: «Om du noen gang trenger hjelp, så MÅ du faen meg bare ringe!».

Yngve hadde like brede skuldre som veiskulderen på Riksvei 4 som man også kunne se fra kafeen. Den ledet helt til Gjøvik, med avstikkere til hvor som helst. 

 På motsatt side av sykehuset fant man Tonsen Gård, som var gods for et kloster under middelalderen, deretter brukt av fogden, og så som fattighus av Aker Sykehus på 1800-tallet, helt frem til tyskerne tok over driften under andre verdenskrig. 

I dag er de fleste av bygningene en del av sykehusmuseet. Det forteller en historie om sykdom og menneskeånden. Hvordan man har behandlet og fortsatt behandler mennesker, spesielt de såkalt svake. 

I dag kan noen av byggene leies fra kommunen til ulike selskapligheter. I bygg 47 finner vi Stabburet, hvor man i gamle dager kunne lagre korn, melk, kjøtt og egg. I dag er det en favoritt å leie til konfirmasjoner og dåp.

Bak sykehusbygningene finner man i dag en liten gressflekk, før diverse utbygging fantes det et helt jorde her. Frem til 1970-tallet var sykehuset selvforsynt, og man kunne finne blant annet diverse grønnsaker, kyr og hønsegårder her som å brødfødde pasienter og ansatte.

Like ved stabburet, i bygg 64, står et rødt trehus kalt Tingstua. Det pleide å være fattighus før krigen, men da tyskerne tok over Aker Sykehus, ble det brukt som fengsel for sovjetiske fanger. Her ble fangene torturert. Torturert for å tyste eller torturert for torturens skyld.

Det hadde alltid fascinert Oskar. Hva mennesker er i stand til, så lenge de har en overbevisning.

«Der ankommer onkel», mumlet Oskar for seg selv da han så en bil kom trillende inn mot kafeens parkeringsplass. Oskar hørte de ansatte i 20-årene snakke seg i mellom. 

«Den Teslaen ser jo helt ny ut», sa hun unge kvinnen med mørkt hår. 

«Ja, den kom jo på markedet etter Musk ble nazi», svarte den unge kvinnen med blondt hår.

«Han er til daglig prosjektleder i Equinor», hadde Oskar lyst til å informere dem om, men orket ikke. Oskar tenkte at i onkelens hode veide han sikkert opp for miljøskaden han forårsaket i oljeindustrien ved å kjøre en Tesla. Jaja, det var uansett ikke motivasjonen bak denne samtalen, tenkte Oskar da han så den mørkhårede og høyreiste onkelen stige inn i kafeen.

«Et glass rødt!» Sa onkelen og knipset til hun ene bak disken uten å kikke henne i øynene. Oskar så på onkelen som gikk i sort blazer og hvite sneakers. Var det i det hele tatt noe vits i å prøve? Han visste ikke. Men, det var jo alltid artig med han i barndommen.

Da tok onkelen med Oskar på landskamper på Ullevål. Etter konfirmasjon var han med onkelen og tanta til feriehuset deres i Antibes. Det var noen gode minner i en ellers ganske sorgfull barndom. Onkelen var dessverre hans siste håp i familien. 

«Og en øl til denne gutten her!» ropte onkelen. Og Oskar lyste plutselig opp. Det var derfor han inviterte ham her! Det var derfor Oskar hadde et lite håp med onkelen. Han som var så flink til å løfte stemningen. Og i de glimtene glemte Oskar alt. Så ble Oskar tynget igjen.

I mange år hadde Oskar forsøkt å få forståelse av hva han opplevde i barndommen, men uten hell. Han vil forsøke med onkelen en siste gang, fordi det føltes så urettferdig at hans far ikke hadde fått noen konsekvenser for sine handlinger.          Faren var det utelukket å møte igjen. Oskar hadde forsøkt hundre ganger. Det var trist, men det ble bare slik. Da han møtte faren stivnet kroppen, frøs til. Oskar ble et forsvarsløst barn igjen. Det trakk ham ned i tunge tanker, for tunge, de samme som moren fikk. Så tok det dager, uker, måneder å tines igjen. Bli varm igjen. Til han nå satt her på kafeen Jorda Rundt.

Nei, å forsøke å ta opp noe med faren igjen var utelukket. Oskars straff til faren var å kutte ham ut, aldri ta kontakt igjen. Nå skulle han ta oppgjør mot andre. De som ikke gir konsekvenser til mishandlere, bagatellisørene. 

Bagatellisørene som som fortsatt var hyggelige mot slike som faren, som sa ting som: «Han mente det nok ikke slik», «Folk forandrer seg» og «Du må legge det bak deg». Slik blir ansvaret og skammen plassert på offeret, mens mishandleren kan fortsette å leve livet upåvirket.

Faren levde fint etter at han forlot moren, eller mamma forlot dem for ti år siden, da Oskar var femten. Faren fikk seg ny fin kone og hadde allerede fin jobb og fin intekt, mens Oskar selv hadde slitt med psyken siden barndommn, eller på grunn av barndommen. Enkelte dager var det til og med en umulig oppgave å gå på butikken. Det ble for mye folk. For mange lyder. Slik frykt drepte mange drømmer. 

«Faen altså», tenkte Oskar til seg selv, og tenkte videre at det var så jævla frustrerende, så jævla urettferdig. 

Så kom øla og et glass rødt på bordet, og det hele var glemt et øyeblikk.

«Skål!» ropte onkelen, og glassene ga gjenklang slik at det traff dem igjen da det hadde tatt runden i kafébygget. 

«Står til?» spurte onkelen og satte seg til rette.

Oskar studerte onkelen, rettet seg opp i ryggen og svarte.

«For å være ærlig, så går det ikke så bra».

Onkelen lo lett.

«Det har det vel aldri gjort med deg.»

«Hva mener du?» 

«Du klager stort sett.»

«Ja, men du vet jo-»

«Hør her! Det handler jo om hva man gjør det til selv!» sa onkelen. «Du som er så ung, ser du ikke på Paradise Hotel?»

«Nei, jeg har ikke sett noe særlig av det».

«Du burde se på Paradise Hotel, for da hadde du lært at livet er et spill», la onkel til, «og surmuling er ikke en seier for å si det sånn».

Oskar ble stille. Kikket ned igjen som han hadde gjort så mange ganger før. Kanskje onkelen hadde rett. Kanskje det var slik. Kanskje han burde legge det bak seg, slutte å surmule, ta seg sammen. Men han hadde prøvd, det gikk ikke, det var så mange automatiske responser som fortiden hadde skapt som Oskar ikke hadde kontroll over. 

Det var derfor Oskar inviterte onkelen i dag. Han skulle bare få det ut. Prøve å få onkelen til å forstå. En aller siste gang. Fortelle om hvordan onkelens storebror var i barndommen. Det ikke andre så.

«Gi meg bare et minutt til å si min sak. Ok?» sa Oskar.

«Selvasagt, et minutt har jeg», og kikket demonstrativt på Apple-klokka mens han gliste.

«Ok, here goes nothing. Din storebror, altså pappa slo meg jævla ofte. Det var det ingen som så. Han tok seg sammen straks det var besøk eller vi besøkte andre. Han slo meg i magen helt uten grunn da jeg var ti».

«Helt sikker på at det var uten-»

«La meg fullføre. Så skal du få snakke. Bare denne gangen. Et minutt sa jeg. OK?»

«Greit», la onkelen til.

«Pappa slo meg også i magen en gang jeg var sju. Og han slo meg med knyttneven rett i brystet, da jeg var åtte.»

Oskar fortsatte å fortelle om nettene han lå våken og hørte at moren skrek. Om de gangene han prøvde å gripe inn da faren mishandlet moren og selv ble slengt i bakken. Om alle de søvnløse nettene, fylt med utskjellinger, og de gangene han så faren slepe moren i håret langs gulvet. Redselsskrikene til moren. Og senere gråten til mammaen. Hvordan moren ble knekt, moren ble syk. Hvordan det påvirket ham i dag. Bare en liten lyd fikk ham til å rykke til. Om han hørte en lyd om nettene, fikk han ikke sove igjen den natten. Kroppen ble fylt med aldrenalin som holdt ham våken i timesvis. Oskar så på onkelen. Han måtte jo forstå at dette var vondt. Etter noen sekunder svarte onkelen.

«So what? Jeg slåss også med kamerater, ja også med broren min, din far, i oppveksten. Jeg har lagt det bak meg. Gått videre. Nå må du også slutte å klage og legge det bak deg!»

Oskar stirret på ham, men bare et sekund, før skammen tok overhånd og hode ble trukket ned mot bakken. Skulle han fortelle, prøve å slå i bordet med at det var trist at moren døde. Hvordan han fant henne etter pilleoverdosen, og at ambulansen kom og kjørte henne til nabobygget her. Men det var for sent. Og hun døde senere den kvelden. Nei, tenkte Oskar. Det var ingen vits. Det ville bli nok et stikk, nok et tap han måtte bære med videre, som ble en del av tankekjøret og skammen.

Kanskje Oskar allerede visste at det ikke nyttet med prat, før han i det hele tatt begynte å snakke. Onkelen var ikke i stand til å lytte, da nytter ikke prat. Som han allerede hadde hørt fra så mange menn: «Ta deg sammen», «Slutt å klag», «legg det bak deg». Kanskje det var derfor han hadde invitert onkelen. Oskar skulle få sagt sitt, da var det gjort, men til syvende og sist skulle han klare å overbevise ham, uansett midler. Oskar rettet seg opp, kikket onkelen i øynene igjen.

«Ja, kanskje livet er et spill. La oss inngå et veddemål», sa Oskar mens han kikket onkelen dypt inn i øynene, før han fortsatte: «Hvis du klarer å gjennomgå min barndom i 24 timer uten å bryte spillet, så gir jeg deg 50 000 kroner. Hvis du bryter, så gir du meg 50 000 kroner».

Onkelen lente seg fremover og lo.

«Lettjente penger», sa han. «Har du i det hele tatt så mye penger?»

«Det skal du ikke tenkte på», sa Oskar.

Han hadde spart til dette i over et år nå, selv med den lille inntekten han hadde. Han hadde visualisert dette scenarioet i årevis, hvordan en overbevisning kunne skje. Ikke kun av onkelen, men alle som bagatelliserte barndommen hans. Visualiseringen skjedde da lydene våknet ham om natten. Først i panikk, så over i frustrasjon av det han hadde blitt fortalt så mange ganger: «ta deg sammen», «legg det bak deg», som førte til skam, skam, skam og til slutt selvmordstanker. Sikkert det samme som hans mor hadde opplevd, som etter to tiår hadde ført til overdosen. Oskar ville ikke lide samme skjebne. På vegne av sin mor skulle han vinne mot disse bagatellisørene. Og han kjente den verste av dem alle, onkel.

Oskar visste hvor spillet skulle spilles. Bygg 64. Det røde trehuset som en gang huset sovjetiske krigsfanger, som han nå skulle leie av kommunen. Han planla alt, og alt stod klart noen uker senere, akkurat slik han hadde sett for seg i nattetimene: En eksakt kopi av Oskars barndomsrom. Plakatene av Wayne Rooney og Cristiano Ronaldo var på plass, sengeteppet med Pokémon-motiv lå stramt over madrassen.

Selv benket Oskar seg i stabburet. Satte opp kamera og høyttaler system. Han fikk også med seg barnepsykolog Hedvig Montgomery, som veiledet med ulike barnescanerio, om det kom tvilstilfeller i onkelens oppførsel. Ville et barn kunne reagere slik på dette stadiet? Tommel opp eller tommel ned av vår kjære Hedvig. 

Betingelsene var at onkelen ikke kunne forlate rommet, han kunne ikke unnslippe, slik barnet Oskar heller ikke kunne, ifølge Hedvig Montgomery. Et barn er avhengig av foreldrene sine, og vil bli uansett hva, la Hedvig til.

Og hvem skulle spille faren, jo det var en enkel sak, det ble torpedoen Yngve som Oskar kjente fra Gamle Renna. Kanskje ikke skuespillet ble så overbevisende, men den ekstremt realistiske volden veide opp for dette. Yngve fikk forklart i detalj de ulike måtene faren en gang i tiden hadde mishandlet Oskar. Og straks var scenen klar.

Rommet luktet svakt av støv og gammel plast. Pikachu smilte fra sengetøyet. På veggen hang de falmede plakatene av Rooney og Ronaldo, som nå kun symboliserte alle Oskars knuste drømmer. Onkelen la seg klar. 09.00 en lørdags morgen. Han skulle holde ut i 24 timer. 

Så smalt døren opp.
 En høy mann i dongeribukser og slitt T-skjorte trampet inn. Øynene gnistret av raseri.

«For en ubrukelig drittunge!» brølte Yngve, og knyttneven traff veggen slik at lærertyggisen slapp taket fra veggen og Rooney-plakaten falt ned.

Onkelen rykket til, smilte, ja nærmest lo, i mangel på frykt.

Oskar og Hedvig Montgomery lente seg nærmere skjermen i stabburet, studerte oppførselen, mens torpedoen grep tak i skuldrene til onkelen og slengte ham ut av senga. Han landet tungt på gulvet.

«Hah!» ropte onkelen, reiste seg og gjorde klar knyttneven. 

Over høyttalerne kom en rolig stemme, fra barnerommets høyttaler, det var Hedvig Montgomery, som talte fra stabburet.

«Det hadde ikke en 7-åring gjort. Han kan ikke banke sin far. Han er for liten. Og han er ikke en gang i stand til å gå ut av rommet og forlate faren. Det er det samme som døden for et barn. Du ønsker å bli akseptert og om det så innebærer å bli slått». Oskar nikket bekreftende. 

«Det gir jeg faen i», mumlet onkelen. Han trakk den bak, klar for å slå torpedoen.

«App app app», sa Oskar fra høyttaleren. «Da ryker femti tusen. Reglene er klare. Du må følge Hedvigs ord».

Onkelens knyttneve sank. Øyeblikkelig smalt et slag inn i solar plexus motsatt vei. Onkelen gispet, ryggen krummet seg, og han falt ned på kne.

«Opp igjen», sa faren, og slang onkelen i senga slik at hode dunket inn i Cristiano Ronaldos muskuløse kropp.

Faren forlot rommet. Smalt igjen døra. Onkelen lå stille i senga, trakk pikachudyna opp mot haka. Hørte etter lyder. Ville faren komme tilbake? Oskar trykket på play på en knapp fra stabburet, og lyder ble avspilt i huset hvor onkelen befant seg. 

Lydene han selv var vant med fra barndommen. En manns rasende stemme, kommanderende brøl. En kvinnes gråt, i frykt.

Onkelen lå i senga og hørte lydene som foregikk utenfor soveromsdøra.

«Kom igjen!» ropte den mannlige stemmen, som onkelen kunne høre fra sengen. Stemmene kom fra naborommet, etterfulgt av en kvinnes redselsfulle skrik.

Tallerkener ble knust. En mann som trampet rundt, spyttet skjellsord som kniver. Onkelen lo først, men latteren sprakk opp i små hikst da trampene nærmet seg døren. Øynene begynte å flakke. Han skvatt for hver bevegelse. Han var jo fullt klar over at det bare var skuespill, bare lyder. Men han var redd for skrittene, skritt som hørtes ut som at faren kom inn igjen. Natten kom, og lydene fortsatte.

Lyden av knyttnever som traff hud blandet seg med hulkingen fra moren.

Det ble plutselig stille. Helt stille.

«Endelig sa onkelen», og la seg til for å sove. «Ah, så deilig. Endelig kan jeg sove litt».

 BANG!

 Onkelen hoppet til, snudde seg mot døra som føyk opp.

Faren stod der. Uttrykksløs.

«Hva vil du nå da?» sa onkelen sarkastisk.

«Hold kjeft!» sa faren og gikk mot onkelen.

Reiv ham opp av senga. Slang ham i gulvet. Dro ham opp, slang ham ned i senga igjen. Faren stormet ut av rommet, slang igjen døra. Stille. I noen minutter. Onkelen lukket øynene igjen.

Og Oskar spilte play igjen, de samme lydene som tidligere. En rasende mannlig stemme. Skrik. Slag. Gråt. Tramping. Skjellsord. Oskar trykket på stoppknappen. 

Stillhet.

Oskar visste at ventingen var det verste. Forventningen om hva som kunne skje. Visualiseringen. Var moren ok? Hvordan kunne han blidgjøre sin far for å unnslippe slagene? Unnslippe at moren fikk slagene. 

Hva om han selv bare vil bli slått, bare ta imot, bare la faren slå ham, så ville ikke moren bli slått. Ja, alle disse planene man la mellom hendelsene.

Oskar la inn bare noen få lyder her og der. En kopp som falt i gulvet. En dør som gikk opp. Slik kunne onkelen forestille seg hva som skjedde. Fantasien kunne vandre fritt og tok seg av torturen.

Det var nok til at adrenalinet strømmet, og onkelen ikke fikk sove. Skulle han la Yngve komme inn nok en gang? Gi ham en skikkelig lærepenge. Banke livskiten ut av ham, gjenta det som skjedde på Oskars 11-årsdag. Da faren slo ham slik at han ble døv på det venstre øret en uke. Nei, han skulle la onkelen ligge der. Oskar kunne se ham, hvordan onkelens øyne lå og lyttet. Kikket rundt ham av hver minste lyd. 

Som de sovjetiske krigsfangene som satt her for snart et hundreår siden, hadde onkel skapt sitt eget mentale fengsel. Det var ingen vei ut. Ingen rasjonelle tanker for å komme ut av frykten. Han var stuck. Ingen dag i måra med blanke ark og fargestifter tel.

Onkelen lå der, med dyna godt trekket opp mot seg. Kikket rundt. Det hadde vært stille lenge, i over en time. Onkelen tenkte han var trygg og snudde seg inn mot veggen lukket øynene og la seg til å sove.

Oskar trykket igjen på keyboardet, bare små lyder, små knirk, som ble til en hel verden i onkelens hode, og han snudde seg mot døren igjen med et intenst blikk. Slik fortsatte det helt til morgenkvisten. Til alt var over.

Søndag 09.00. Oskar banket forsiktig på soverommet, onkelens øyne sperret opp.

«Gratulerer onkel! Du avbrøt ikke eksperimentet». 

«Takk», sa onkelen.

Han reiste seg fra sengen. Tok imot konvolutten med pengene. De slo følge bortover mot parkeringsplassen hvor Teslaen stod parkert, i stillhet. Da de passerte stabburet fløy en kjøttmeis forbi. Vingene flakset forbi dem.

Onkelen skvatt til, falt ned på kne og dekket hode for å beskytte seg.

Oskar lo høyt.

«Haha, det var bare en liten fugl! Du ble så redd for en liten fugl», ropte Oskar og pekte på onkelen som var i knestående.

Onkelen sa ingenting, reiste seg, og karret seg bort til bilen. Den venstre armen la han på Teslaens hvite panser, og stabbet seg krokbøyd bortover og satte seg inn på førersiden av bilen. 

Oskar gikk mot Jorda Rundt mens hans kikket mot onkelen som ble sittende i bilen. Onkelen stirret rett frem, mot ingenting. Hans hode og blikk sank plutselig mot bakken.

         «DU MÅ LEGGE DET BAK DEG!», ropte Oskar og kikket mot sykehusbygget hvor moren en gang lå, og kikket deretter igjen på hans sammensunkne onkel og gliste.

Oskar tok tak i klinka på inngangsdøren til kafeen, gikk inn og knipset i retning den blonde kvinnen bak disken, kikket henne i øynene og sa:

«Et glass rødt takk!»